Forholdet mellom Norge og Sverige er i dag svært sterkt og bygget på samarbeid og utveksling over landegrensene. Våre land jobber sammen på utenrikspolitiske spørsmål, i handelssamarbeid og i et viktig forsvarssamarbeid.
Fra Danmark-Norge til Sverige-Norge
Slik har det selvsagt ikke alltid vært, og Norge og Sverige har en lang og sammensveiset historie. Landene gikk først sammen i union etter at Danmark tapte Norge som krigsbytte i 1814, og denne unionen varte i litt over 90 år. Forholdet mellom Norge og Sverige startet nokså ladet etter at Norge hadde fått medbestemmelsesrett i inngåelsen av den nye unionen. Norge hadde en dårlig utbygget infrastruktur og var ikke i en posisjon hvor landet enkelt kunne stå på egne bed. Til tross for misnøye med det svenske styret var det derfor ikke til å unngå at unionen ble inngått.
Et friere Norge under svensk konge
Norge fikk dog igjennom en god del fordelaktige endringer i forhold til unionen med Danmark, som for eksempel en egen grunnlov og en norsk regjering. I praksis ble det slik at kun utenriksvesenet og konge var delt mellom de to landene. Dette fungerte relativt godt i flere år, men jo større Norge ble som sjøfartsnasjon, jo mer åpenbart ble det at norske interesser ikke ble ivaretatt ved de felles konsulatene i utlandet. Dette var bakgrunnen for den såkalte konsulatsaken, som endte med å bli avgjørende for den endelige oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige.
Trusler om krig og en folkeavstemning for løsrivelse
Det gikk flere ganger mot krig mellom Norge og Sverige på grunn av spørsmål rundt unionen, men fordi ingen av landene ønsket å løse problemene på denne måten endte de alltid opp med å gå frem i forhandlinger. Etter konsulatsaken hadde vokst seg stor nok kom det til et brudd mellom de to nasjonene, og Norge nektet å godta Sverige som overhode. Det var i juli 1905 at det norske Stortinget erklærte seg som uavhengig fra Sverige, og krevde at unionen måtte oppløses. Dette ble ikke godtatt av den svenske kong Oscar II, og det var på nytt duket for sterke spenninger mellom de to landene. En folkeavstemning bel avholdt i august, hvor unionsoppløsningen fikk et sterkt flertall.
Karlstadforhandlingene og et selvstendig Norge
Norge fikk til slutt igjennom sine krav om unionsoppløsning, men vilkår måtte settes ned og dette ble gjort gjennom Karlstadforhandlingene. Her møttes norske og svenske delegater for å diskutere viktige grensespørsmål som for eksempel samisk reindrift og fjerning av grensenære festninger. Forhandlingene brøt ned etter harde diskusjoner, men etter en pause gikk landenes delegater fornøyde hvert til sitt, og Norge ble i oktober 1905 erklært selvstendig av Sverige.
En ny norsk konge
Norges neste prioritering ble å finne en konge, og til tross for flere kandidater falt valget til slutt på prins Carl av Danmark. Prins Carl var svært villig til å ta den norske tronen, men krevde en folkeavstemning før han offisielt takket ja, for å forsikre seg om at det norske folk ønsket ham som monark. Folkeavstemningen ble avholdt i november, igjen med et rungende ja. Prins Carl valgte å bytte navn til Haakon VII og flyttet til Kristiania kun få dager etter å ha formelt blitt tilbudt tronen.
Et verdifullt vennskap
Selv om stemningen mellom de to landene var noe trykket i de første årene etter unionsoppløsningen, gikk dette raskt over til et verdifullt og viktig samarbeid. Norge og Sverige er i dag viktige partnere i en rekke saker, og står stort sett samlet i de fleste utenrikspolitiske spørsmål. Til tross for rivalisering, vitsing og godmodig erting over landegrensene er det ingen tvil om at landene i dag er hverandres beste allierte og at den oppløste unionen i dag ikke har noen negativ innvirkning på landenes forhold.
