Konsulatsaken

Unionen som ble opprettet mellom Norge og Sverige i 1814 hadde sine røtter i Kieltraktaten, der Norge ikke hadde noe medbestemmelsesrett i beslutningene som ble tatt. Til tross for at forhandlinger mellom Norge og Sverige senere samme år endte med bedre betingelser for Norge, som for eksempel en egen grunnlov, og i all hovedsak en egen regjering, så var ikke unionen ubetinget positiv hos nordmennene.

Lite hjelp for norske sjøfarere

Norge var en egen stat, men med monarken og utenriksdepartementet i Sverige. Dette betydde i praksis at Norge hadde lite innflytelse og innvirkning på egen utenrikspolitikk, noe som til slutt ble en av hovedmomentene i gangen mot unionsoppløsningen. Ett av kravene Norge hadde etter unionsinngåelsen var retten til et eget konsulatvesen. Dette ble skjøvet under teppet, og når det kom til stykket fikk Norge ingen egne konsulater. I stedet var konsulatene unionelle, og underlagt det svært svenskstyrte utenriksdepartementet. Dette hadde ikke veldig stor betydning i unionens tidligste år, men da Norge fra 1850-tallet vokste som sjøfartsnasjon ble saken en annen. Siden norske sjøfarere reiste mye rundt om i verden var det også flere nordmenn enn svensker som besøkte de svensk-norske konsulatene. Til tross for at dette fungerte relativt tilfredsstillende i begynnelsen var ikke norske politikere fornøyde med systemet og krevde en modernisering av konsulatsystemet. Problemet gjaldt ikke kun at konsulatene var styrt i hovedsak fra Sverige, men også at de ansatte ved konsulatene var lokale, og at det fantes få nordmenn som representerte norske interesser. Dette førte til at nordmenn i utlandet følte de fikk lite forståelse for sine behov og de forhold de ønsket å ta opp med konsulene. På toppen av de hele ble det også påstått at konsulene i stor grad satte svenske interesser foran norske, og at norsk handel dermed tok skade av dette.

Konsulatkomitéen

Misnøyen ble så stor at statsminister Johannes Steen ble bedt av Stortinget om å opprette en såkalt konsulatkomité. Komiteen skulle evaluere det eksisterende systemet, forsøke å finne ut hvilke potensielle endringer som kunne gjøres innenfor det eksisterende rammeverket og fastslå hvorvidt et eget norsk konsulatvesen ville sikre norske interesser på en bedre måte. Komiteens evaluering viste at Norge hadde en økning av dampskip som var mer enn tre ganger større enn den svenske, og at Norge på grunn av dette både brukte konsulatene mer og ikke minst betalte inn mer penger til konsulatvesenet. Til tross for viktigheten av konsulatvesenet i norsk utenrikspolitikk var hverken konsulatvesenets ledere eller utenriksdepartementet svarpliktig hos det norske Stortinget. I tillegg hadde Norge ekspandert sine markeder til områder som Afrika, Asia og de amerikanske kontinentene, uten at det fantes et veletablert konsulatvesen i disse områdene. I tillegg ble det mer og mer tydelig at de svenske konsulene fikk en større diplomatisk fremfor konsulær rolle, og at de ikke prioriterte norsk handelspolitikk i sitt arbeid.

Knyttnevepolitikk og trussel om krig

Konklusjonen fra konsulatkomitéen ble derfor at Norge trengte et eget konsulatvesen, og dette ble vedtatt ved valg i Stortinget i 1891. Det var Venstre som stod sterkest for det nye konsulatvesenet, men de fikk hard medfart fra Høyre etter at Kong Oscar II ikke sanksjonerte valget, men heller kom med egne forhandlingskrav i konsulatsaken. Venstre hadde ikke tålmodighet til å vente på å få kravet om eget konsulatvesen slått igjennom etter tre stortingsperioder, noe som kunne blitt utfallet ettersom kongens veto kun var utsettende. I stedet valgte partiet det som er blitt kalt en knyttnevepolitikk, og nektet å godta kongens veto. De krevde at det svensk-norske konsulatvesenet måtte oppheves fra 1. juli 1895, og at et nytt norsk konsulatvesen skulle innføres. Politikken falt dog ikke i god jord hos Sverige, og etter en trussel om krig måtte Venstre trekke sitt krav. Saken ble dog ikke glemt, og hadde innvirkning på den endelige oppløsningen av unionen.