1905 i perspektiv

Unionen mellom Sverige og Norge varte i akkurat over 90 år, og tok over for en tidligere union mellom Norge og Danmark. Den svensk-norske unionen var mye gunstigere for Norge enn den med Danmark, og Norge hadde mange flere friheter under Sverige. Den svensk-norske unionen skulle faktisk ikke være et understått-leder forhold, men heller to stater samlet under én konge. Norges utenrikstjeneste var også underlagt svensk styre, men bortsett fra dette hadde landet vårt egen Grunnlov og egen regjering. De svenske unionskongene lærte seg å regjere begge landene i stedet for å tenke på Norge som et vedheng til sitt egentlige kongerike.

Positiv utvikling under Sverige

Svenske kong Oscar II var den siste svenske kongen som også regjerte over Norge, og han la vekt på å kunne både snakke og skrive norsk, og i tillegg tilbragte han så mye tid som mulig i Norge. Under Oscar I, Karl IV og Oscar II fikk Norge muligheten til å utvikle og utvide sitt handelsnettverk i utlandet, spesielt innenfor havbrukssektoren. I tillegg gjennomgikk næringslivet en positiv utvikling, noe som ikke ble hindret fra svensk side. Dette var mer enn Norge kunnet håpe på i en union med Danmark.

En folkebestemt unionsoppløsning

På grunn av de relativt store forskjellene mellom unionene Sverige-Norge og Danmark-Norge var det også oppløsningene av disse unionene ulike på flere områder. Norge forlot Danmark-Norge i 1814, og den gangen var den norske uavhengighetsbevegelsen i stor grad drevet av Norges relativt lille elite. Da Norge gikk mot unionsoppløsning med Sverige var det ikke lengre eliten som drev uavhengighetskampen, men det folkevalgte Stortinget med den norske regjeringen som stod i spissen. I tillegg hadde bevegelsen massiv støtte hos det norske folket, noe som også ble svært klart etter folkeavstemningen om unionsoppløsningen i 1905.

Ingen krig

En annen fundamental forskjell på de to unionsoppløsningene var at løsrivelsen fra Danmark var basert på utfallet av en krig, der Norge endte opp med å bli et bytte for den vinnende part. I denne forstand hadde Norge mindre innflytelse på situasjonen, og måtte rett og slett godta å bli overgitt som en del av Danmarks tap. Dette hadde også sammenheng med at Norges institusjoner og infrastruktur i 1814 var enten ikke-eksisterende eller svært svake, og landet i den forstand ikke hadde et system på plass for å faktisk klare seg som selvstendig stat. I 1905 var Norge derimot et sterkt, industrialisert land med godt utbygget infrastruktur. Dette var essensielt for at landet skulle kunne klare seg på egen hånd.

Det faktum at Norge i 1814 var et krigsbytte hadde også stor innvirkning på hvordan andre europeiske stormakter så på forholdet mellom Norge og de andre unionsmedlemmene. I 1905 var stormaktene i en helt annen posisjon, og et fordelaktig forhold til Norge som selvstendig stat var mer fristende for stormaktene. Flere av stormaktene var svært raske til å stille seg bak unionsoppløsningen så fort den ble vedtatt av Sverige i oktober 1905.

Starten på et skandinavisk samarbeid

I 1905 var hverken Norge eller Sverige i krig, og det lå heller ikke an til at de to landene kom til å ende opp i krig med hverandre. Dette var så å si uten sidestykke i Europa, og var også med på å gjøre Europas inntrykk av Norge som selvstendig stat bedre. Unionsoppløsningen mellom Sverige og Norge har i ettertid blitt sammenlignet med oppløsningen av det gamle Tsjekkoslovakia i 1993, som også foregikk på svært fredelig vis. I de første årene etter unionsoppløsningen var forholdet mellom Sverige og Norge, som forventet, noe anspent. I løpet av de ti første årene var de fleste uenigheter enten løst eller lagt vekk, og Norge og Sverige har siden dess hatt et makelig forhold.