Selvstendighetserklæringen 7. juni

Konsulatsaken ble et sterkt spenningsmoment mellom Norge og Sverige helt på slutten av 1800-tallet. Norge ønsket å fremme egne handelsinteresser i utlandet, og spesielt i regioner der Sverige hadde få eller ingen egne interesser. Norge følte at landets sjøfartsinteresser ble underrepresentert i de unionelle konsulatene og krevde derfor et eget norsk konsulatvesen. Spenningen ble til slutt så stor at Sverige truet med krig for å få norske politikere til å droppe kravet.

Regjeringen sender sin avskjed

Denne saken ble en av de viktigste pådriverne for den norske unionsoppløsningen. I 1903 ble saken om konsulatvesenet igjen tatt opp, og på nytt avbrutt av den svenske statsministeren som mente at Norge var underordnet Sverige og derfor ikke trengte eller hadde rett på eget konsulatvesen. Ny forhandlinger ble forsøkt startet av den svenske kronprinsen i samarbeid med Riksdagen, men også disse feilet.

Det norske Stortinget sendte allikevel en ny lov om et norsk konsulatvesen i mai 1905, hvorpå Kong Oscar II ettertrykkelig nektet sanksjon. Dette var den siste dråpen som fikk begeret til å flyte over, og den norske regjeringen sendte kongen sin avskjedssøknad. Kongen nektet også å godta denne søknaden, med begrunnelsen at en ny regjering ikke kunne innsettes på grunn av den innsendte loven som ingen i Stortinget var villig til å gå imot.

Norge løsriver seg

Den 7. juni 1905 leste stortingspresident Carl Berner opp Norges selvstendighetserklæring, som effektivt fastslo Norges løsrivelse fra unionen med Sverige. Begrunnelsen ble gitt i at kongen var ute av stand til å skaffe landet en ny regjering, og at kongemakten dermed var trått ut av virksomhet. Stortinget valgte derfor å gi kongens myndighet til det daværende statsrådet, og at dette fulgte den norske Grunnloven med de endringer at Norge nå var et selvstendig rike, uavhengig av Sverige og den svenske kongen.

I ettertid har det vært debatt om hvorvidt det var det norske Stortinget eller den svenske kongen som opphevet unionen mellom de to landene, ettersom kongens manglende sanksjon og villighet til å akseptere regjeringens avskjed i praksis betød at han selv oppløste unionen. Sett i dette lyset vil Stortingets selvstendighetserklæring kun bekrefte det kongen allerede hadde satt i verk. Man må dog se dette i lys av at både kongens nekt og Stortingets selvstendighetserklæring kun satte i gang unionens oppløsning, men at selve bruddet tok lengre tid.

Svensk kritikk og forsøk på forsoning

Kong Oscar II var selvsagt ikke fornøyd med denne norske avgjørelsen, og svarte med kritikk mot Stortingets avgjørelse og det han mente stred mot Grunnloven. Her tok han opp kongens egen rett til å nekte sanksjon, men også konsulatsaken og hvorvidt dette faktisk var en sak for Norge alene eller om det var en sak som måtte løses av Norge og Sverige sammen. Samtidig tok han opp det han mente var kritikkverdige forhold i Venstres kontrasignaturlære, som var noe av hovedgrunnen til at en ny regjering ikke ville kunne innsettes. På tross av selvstendighetserklæringen skulle det ta mange måneder før Norge faktisk ble selvstendig. Sverige var ikke klare for å gi slipp på sitt grep over Norge, og forsøkte forgjeves å komme med alternativer for å redde forholdet mellom de to landene. Ett av forslagene var at en av Oscar IIs sønner kunne ta over tronen i Norge, noe som i realiteten ikke var et spesielt sannsynlig utfall. Oscar II ønsket ikke selv å gi fra seg retten til den norske tronen, og sønnene hans var heller ikke spesielt skikket for jobben. Hans eldste sønn stod nødvendigvis først i rekken for den svenske tronen, og det var blitt klart at Norge ikke ønsket å dele konge med Sverige. Hans to andre sønner var lite aktuelle av andre grunner, og det ble umulig for svenskene å finne et tilfredsstillende svar på denne kongelige kabalen.