Folkeavstemning om monarkiet 12.–13. november

Etter Karlstadforhandlingene ble Norges uavhengighet endelig godtatt av svenskene, og 26. oktober 1905 fastslo den svenske Riksdagen offisielt at unionen var oppløst. Dette åpnet mulighetene for Norge å sikre seg en monark, og den norske regjeringen begynte åpne forhandlinger med danskenes prins Carl. Samtidig sendte Michelsen ut takketelegrammer til de øvrige europeiske stormaktene, hvor Norge takket for hjelp og støtte under forhandlingene med Sverige. Russland svarte svært raskt med å godkjenne Norge som egen stat og var svært interessert i å starte med blanke ark og et vennskapelig forhold. Storbritannia fulgte raskt i Russlands fotspor og vennlige avtaler ble inngått mellom Norge og både Russland og Storbritannia etter kort tid.

Prins Carl krever en folkeavstemning

Med vennlig støtte fra stormaktene lå veien åpen for prins Carl som ny konge av Norge. Den danske prinsen krevde derimot å bli valgt på demokratisk vis av det norske folket, og en ny folkeavstemning ble dermed vedtatt. Folkeavstemningen ble avholdt 12. og 13. november 1905, og gikk mye roligere for seg enn folkeavstemningen rundt unionsoppløsningen. Propaganda og pressmidler ble brukt i mye mindre grad, men den norske statsministeren gjorde det allikevel klart at han fullt og helt støttet den danske prinsen. Denne talen fra Michelsen kom dagen før den første valgdagen, og ble av noen oppfattet som unødvendig negativ mot Sverige. I tillegg fant noen det underlig at statsministeren oppga at prins Carl allerede hadde akseptert plassen på den norske tronen.

Norge sier ja til monarkiet og prins Carl

Resultatet av folkeavstemningen gjorde det klart at det norske folket stod bak regjeringens ønske om prins Carl som ny norsk konge. Nesten 260 000 stemmer støttet regjeringens ønske, mens kun i underkant av 70 000 stemte imot. I praksis betydde dette valget ikke bare at det norske folk var villige til støtte prins Carl som konge, men også at folket fortsatt var positivt innstilt til et monarki som styreform. Hvorvidt Norge burde styres som republikk var en del av samtidens debatt, men folkeavstemningen viste at et flertall av nordmenn fortsatt foretrakk et monarki.

Prins Carl blir kong Haakon VII

Etter folkeavstemningens klare resultat sendte stortingspresident Carl Berner den offisielle forespørselen fra Norge til prins Carl den 18. november. Denne forespørselen ble dermed det formelle tilbudet om den norske tronen, og prins Carl aksepterte tilbudet allerede samme kveld. Han skiftet også navn til Haakon VII og ga sin sønn navnet Olav. Kun seks dager senere ankom den nye kongefamilien Kristiania, og kong Haakon VII ble altså Norges nye monark. Den offisielle kroningsseremonien ble gjennomført i Nidarosdomen 22. juni året etter, hvor Kong Haakon og dronning Maud begge ble kronet. Det nye kongeparet var populære allerede fra første stund, og kong Haakon var selv svært rørt over tilliten fra den norske regjering og det norske folk. Allerede i sin første offisielle melding til Stortinget skrøt kongen av sitt nye folk, og takket for støtten og tilliten han hadde fått gjennom folkeavstemningen. Han offentliggjorde også sitt motto – «Alt For Norge».

En demokratisk begynnelse

Det faktum at det norske folket selv stod for avgjørelsen om at det nylig fristilte landet skulle ha monark og hvem denne monarken skulle være, hadde stor innvirkning på folkets holdning til monarkiet som styresmakt samt kongefamilien i seg selv. Dette var ikke en post som hadde gått i arv, men landet hadde selv fått muligheten til å velge sitt overhode etter å ha evaluert ulike kandidater og debattert ulike alternativer for styresett. At kong Haakon VIIs barnebarn i dag sitter på tronen som en folkekjær og populær monark speiles nok også i det faktum at monarkiet i Norge hadde en så demokratisk begynnelse.