Karlstadforhandlingene

Etter at den norske folkeavstemningen om unionsoppløsningen var gjennomført 13. august 1905, hadde ikke Sverige lengre noen ben å stå på når det kom til å nekte Norge sin selvstendighet. Det ble derfor bestemt at de to landene skulle forhandle vilkårene for unionsoppløsningen i Karlstad, en by som ligger omtrent midt mellom de våre to lands hovedsteder. Forhandlingene ble startet 31. august samme år, med fire delegater utsendt fra hvert land.

Grensefestninger og reinsdyrbeite

Den svenske Riksdagen hadde satt frem en del krav gjennom unionsoppløsningekomitéen de hadde opprettet som følge av den norske folkeavstemningen, og disse kravene la grunnlaget for forhandlingene. Den norske regjeringen hadde ikke satt opp noen motkrav til de fra denne komiteen, og kravene ble derfor enkelt og greit gjennomgått punkt for punkt. De viktigste sakene på denne listen var traktater om voldgift, festninger i grenseområdene og reinsdyrbeite i Norge for svenske samer. Av disse var det grensefestningene som fikk aller størst oppmerksomhet og ble ansett som den viktigste enkeltsaken.

Det viste seg dog at det ikke skulle være enkelt å samle de to landenes delegater om en avgjørelse rundt disse festningene. Norge så på festningene som en viktig del av det norske forsvarsverket, spesielt etter relativt nylige krigstrusler fra svensk side. I tillegg mente Norge at to av de aktuelle festningene, nemlig Fredriksten i Halden og Kongsvinger festning, hadde verdi i seg selv som historiske kulturminner, og at å rive dem var uaktuelt. Spørsmålet ble i stedet hvorvidt nyere deler av disse to festningene kunne rives. Forhandlingene pågikk helt frem til 7. september uten at partene kom til enighet, og en pause ble derfor vedtatt frem til 14. september.

Militær spenning

Vanskeligheten delegatene hadde med å komme til enighet i en sak som i stor grad handlet om militært forsvarsverk fikk også innvirkning på krigsfrykten i begge landene. Det var ingen tvil om at situasjonen var spent, og begge land sørget for at deres militære var i beredskap etter at pausen i forhandlingene ble vedtatt. Både norsk og svensk flåte var aktive, og de to landene fulgte nøye med på hvor motpartens tropper befant seg. På tross av dette var det vanskelig å vurdere hvorvidt det fantes en reel trussel for krig fra noen av partene. Hverken Norge eller Sverige var positivt innstilt på å angripe i grenseområdene og det var også stor usikkerhet om utfallet av en eventuell krig. Norske utsendinger forsøkte på samme tid å påvirke andre stormakter, blant annet i København og i England. Dette handlet i stor grad om hvem som skulle få sitte på den norske tronen, og her var det flere kandidater som virket passende for de norske delegatene. I England var regjeringen spillet. Man ønsket selvsagt en engelskmann på tronen, men samtidig ønsket ikke britene å tråkke på politiske tær i en spent situasjon. Carl av Danmark sammen med svenske Carl Bernadotte var også begge hete kandidater til tronen, og det var duket for seriøse forviklinger samt innfløkt maktspill for å kunne plassere sin kandidat i den ettertraktede norske maktposisjonen.

Sverige anerkjenner unionsoppløsningen

Den 14. september satte forhandlingene i gang igjen, og denne gang ble det holdt flere private møter i tillegg de offisielle møtene. Til slutt kom delegatene frem til en avtale hvor det ble klart at Norge måtte rive alle nye festninger i de norske grenseområdene mot Sverige. Kongsvinger festning ble utelatt fra dette kravet så lenge festningen ikke ble bygget ut videre. Det ble også inngått en avtale om reinbeite, som også skulle fornyes i 1917. Overenskommelsen ble møtt av delte holdninger i Norge. Venstresiden så et nederlag i å måtte gi opp grensefestningene, og ønsket heller et militært oppgjør. Stortinget valgte likevel å godta konvensjonen. Dermed lå alt til rette for at unionen kunne oppløses offisielt. Sverige anerkjente Norges uavhengighet 26. oktober 1905.