Unionen mellom Sverige og Norge 1814

Norge og Sverige var i union med hverandre i årene mellom 1814 og 1905, noe som vil si at landene delte monark. For Norges del lå mye av kontrollen utenfor landegrensene. Dette var ikke første gang Norge og Sverige delte konge, da dette hadde vært tilfelle også to ganger tidligere, først på 1300-tallet og siden på 1400-tallet.

Bakgrunn for unionsinngåelsen

Bakgrunnen for unionen som ble inngått i 1814 lå i stor grad i et svensk ønske om å kontrollere Norges kystlinje, og dermed få adgang direkte til Atlanterhavet. Dette var for Sverige et politisk viktig tilskudd til deres potensielle verdiskapning, og ble sett på som gunstig ettersom landet allerede kontrollerte store deler av Østersjøområdene. Sverige forsøkte å innta Norge ved flere anledninger gjennom 1600-tallet, men klarte ikke å oppløse Norges union med Danmark på denne tiden.

Danmark-Norge gjorde feilen å støtte den tapende part i Napoleonskrigene, noe som i 1809 endelig satte Sverige i posisjon til å kunne overta Norge fra danskene. Sverige fikk da støtte fra de allierte stormaktene, og dette ble fastsatt i Kieltraktaten i 1814. Denne avgjørelsen om at Danmark måtte gi avkall på Norge gikk ikke ubemerket hen hos nordmenn, og satte i stedet i sving en norsk selvstendighetsbevegelse. Samme år som Kieltraktaten tok den svenske Prins Christian Fredrik tittelen som konge av Norge, og det var han som organiserte valget som innsatte Riksforsamlingen. Den 17. mai samme år ble den norske Grunnloven undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Fredrik til konge.

Norsk motstand og nye avtaler

På grunn av norske motstand mot unionen gikk Sverige til krig mot Norge i juli 1814. Målet var å tvinge Norge inn i unionen som beskrevet i Kieltraktaten. På tross av sterk motstand fra norske tropper som stanset den svenske hæren fra å innta landet, ba Norge om forhandlinger etter kun to uker. Grunnlaget for dette var at det raskt ble klart at norske styrker ikke ville kunne stå imot den svenske invasjonen over lengre tid. Verken Norge eller Sverige ønsket å fortsette krigen, og en avtale ble derfor forhandlet frem relativt raskt. I august stod Mossekonvensjonen klar, og denne satte fast at Norge måtte godta den svenske monarken, men at grunnlaget for unionen skulle være en mer gunstig avtale for Norge enn hva Kieltraktaten fremla. Det ble derfor bestemt at Norge skulle få beholde Grunnloven skrevet tidligere det samme året, og at unionen mellom Norge og Sverige skulle være en personalunion. Fra svensk side ble det krevet noen endringer i Grunnlovsteksten, men de overførte samtidig den utøvende makt fra Kong Christian Fredrik til det norske Stortinget. Den nye Grunnloven med en ny unionsavtale mellom Norge og Sverige ble vedtatt 4. november 1814, og Carl XIII ble samme dag valgt til konge av Stortinget. Denne nye avtalen gjorde det dermed klart at Norge skulle være i union med Sverige, men som en selvstendig stat, ikke som en overstyrt og underdanig undersått.

Unionen i praksis

I praksis betydde denne nye unionen at Norge og Sverige kun delte monark og utenrikstjeneste. Utenrikstjenesten lå under direkte styre av det svenske utenriksdepartementet og kongen selv. Dette punktet var ett av hovedårsakene til misnøyen som til slutt endte med unionsoppløsningen rundt 90 år senere. Norge fikk for første gang siden 1300-tallet i praksis sin egen hovedstad, nemlig Christiania. På grunn av at kongen selv valgte regjeringen måtte den norske statsministeren og en avdeling av det norske statsrådet holde til i Stockholm for å være i nærheten. Resten av statsrådet holdt dog til i den nye hovedstaden, og til å begynne med var de underlagt en svensk statholder. Denne posisjonen ble senere avskaffet.